Generasjons­skifte og kontor­mangel ved Fiskeri­høgskolen

En stereotypisk professor beskrives gjerne som gammel og eksentrisk. Ved Norges Fiskerihøgskole (NFH) er professorene litt eldre enn ellers - over de neste 3 årene, skal nesten 4 av 10 professorer gå av med pensjon.

Professorer ved Norges Fiskerihøgskole (NFH)

Dagens emerituser:
Ola Flåten
Knut Heen
Einar Ringø
Trond Jørgensen

Fyller (eller fylt) 70 innen 3 år:
Peter Th Ørebech
Torbjørn Trondsen
Svein Jentoft
Bjørn Hersoug
Hans C. Eilertsen
Bjarne Landfald
Børre Robertsen
Ragnar Ludvig Olsen

Professorer fra AMB med kontorplass ved NFH som fyller 70 innen 3 år:
Svein Kristiansen
Inger-Britt Falk-Petersen
Malcolm Jobling

Det er nesten umulig å sparke ‘fast vitenskapelige ansatte’ i Norge. Staten er arbeidsgiver, og i steden for ‘arbeidsmiljøloven’, innretter man seg etter stillingsvernet som fremkommer i ‘tjenestemannsloven’.

Dog, da professorer er mennesker på lik linje med andre borgere, må de også gå av med pensjon. Når man er 67 år gammel starter pensjonsutbetalingene, og den øvre aldersgrensen for offentlige tjenestemenn er 70 år. Da skal man fratre stillingen sin “ved første månedsskifte etter at aldersgrensen for stillingen er nådd”. 

Tittelen ‘professor’ er knyttet til mer enn stillingen, og en professor beholder tittelen livet ut. Hvis en professor ønsker å fortsette med forskning og undervisning etter at man har fylt 70, kan man i teorien søke om en forlengelse av stillingen, først for to år, så et år av gangen fram til man er 75. Dette forekommer svært sjeldent. Eventuelt kan man søke om å få en ny posisjon, ‘professor emeritus’, og et nytt og noe mindre kontor, men med fortsatt mulighet til å bidra med alt det man gjorde i stillingen som professor.

Gamle og produktive vitenskapelige ansatte

I dag er man på vei mot en større pensjonsreform. Befolkningen lever lenger enn det det opprinnelige pensjonssystemet så for seg. Hvorvidt man også skal heve pensjonsalderen for professorer er sterkt omdiskutert, og noen synes den heller bør senkes for å “slippe til unge og produktive vitenskapelige ansatte” - noe som er et særdeles godt argument.

Da noen av de eldre professorene har bortimot 40 års akademisk erfaring, er dette store sko å fylle for eventuelle erstattere. Argumentet om å “slippe til unge og produktive vitenskapelige ansatte” er som regel veldig relevant, men noen professorer er rett og slett uerstattelige. Når man i tillegg skal bytte ut alle på en gang, er det også fare for at nyansettelsene ender opp med å finne opp hjulet på nytt, da man kanskje “glemmer” mye av forskningen som allerede er der.

Dagens emeritusordning

Ved BFE er man i dag liberal med utstedelsen av emeritusposter. Fakultetet er relativt ungt, og de første professorene ble ansatt på 70-tallet. Hvis en av disse professorene vil fortsette med professorting, sender de inn en søknad hvor de forklarer hvilke professorting de ønsker å foreta seg gjennom året, og denne søknaden blir som regel godkjent. Ordningen er i dag praktisk anlagt; den gjør det mulig å fullføre ulike prosjekter som ville vedvart forbi en eventuell pensjonsalder.

En emeritus ved NFH mottar ikke lønn, foruten pensjon, og i dag deler 4 emerituser samme kontor (dog, den som sitter der, sitter som regel alene). Dette er en kostnadseffektiv løsning for universitetet ettersom undervisningen og forskningen publisert av emeritusene, i teorien, kun skal ha direkte kostnader knyttet til dette ene kontoret (som de deler). Det viktigste for mange, er tilgangen til ulike databaser og bibliotek de får gjennom universitetet - ikke selve kontorplassen.

Noen universiteter bruker emeritusposisjonen som en æresbevilgning for særs distingverte professorer. I stedet for at professoren selv søker, er det et eget uavhengig utvalg som anbefaler hvem og hvorfor de er verdig. For de flinkeste professorene, med størst angst for å miste sitt nåværende kontor (som de ikke deler), hadde denne løsningen vært å foretrekke. Det er også disse professorene som legger igjen det største akademiske tomrommet når de går av med pensjon.

Hvis man ønsker å fortsette å jobbe etter fylte 70, kan man også kommersialisere seg ut i næringslivet. Man leier ut kompetansen sin til høystbydende - inkludert universitetet. Hvis universitetet ønsker å få inn de tidligere ansatte professorene som konsulenter eller forelesere, vil de nå være nødt til å betale betydelig mer for dette.

Hvor mange emerituser kan man få plass til på ett kontor?

Ved NFH kan man i teorien få plass til 6 emerituser på ett kontor (mot 4 i dag). Dette er ikke fordi emeritusene har blitt tynnere med årene, men fordi det i dag er stor mangel på kontorplasser. For en anerkjent professor som er vant til status og privatliv, er det vanskelig å bli behandlet på lik linje med en masterstudent når det kommer til kontorplass. 

Det knallsterke stillingsvernet til dagens professorstillinger er med på å sikre akademisk frihet. Emerituser mister dette. På dette punktet står de enda svakere enn masterstudentene de deler kontorkvalitet med. Halvparten så svakt - søknad om emeritus er årsbasert, masterstudenter følger som regel et 2-årig studie.

Professorer kan være innmari stolte. Selv om de gjerne vil fortsette å bidra i jakten på kunnskap, vil det for noen være nedverdigende å måtte søke om dette på årlig basis. Nesten 4 av 10 professorer skal gå av med pensjon i nærmere framtid. Det vil være utrolig trist hvis den enorme kunnskapen og erfaringen de har, ikke rekker å bli videreført. Hvis dette skjer på grunnlag av kontorkvaliteten er dette også trist. Hvis dette skjer på grunnlag av at man hele tatt ikke har nok kontorer, er det enda tristere. 

 

 

 

 

 

 

Publisert på: 
07/04/2018 - 13:42
Sist endret: 
08/04/2018 - 00:40