Øverst f.v. Aileen (Kristin Jørgensen), Truls (Eskil Andreassen), Andrea (Karoline Olsen Stensland) og Frøken Hansen(Marte Isaksen).

"Når publikum tørker tårer av latter skjønner vi at dette har truffet en nerve"

I løpet av halvannen time klarte studentene å parodiere de fleste aspekter ved studenttilværelse, og som navet tilsier; kvartlivskrisa. Vi lo til vi gråt.

Hva: Musikalen “Legenden om kvartlivskrisa”
Hvor: Kulturhuset
Når: 2 - 5. oktober
Terningskast: Fem

Musikalen kvartlivskrisa presenterer oss for kollektivet bestående av Truls (Eskil Andreassen), Andrea (Karoline Olsen Stensland) og Aileen (Kristin Jørgensen). Truls flytter inn i kollektivet, og musikalen følger deres hverdag sammen, og deres relasjon til Frøken Hansen, huseieren over alle huseiere, før hele kvelden og livet deres bokstavelig talt blir reddet av noen spansketalende aner.

Det tar ikke lang tid før intrigene utvikler seg mellom de stakkars studentene i kollektiv og huseieren, og når publikum tørker tårer av latter skjønner vi at dette har truffet en nerve. For musikalen, om man kan kalle det en musikal, har nemlig galant trukket sammen alle huseiere studenter noen sinne har møtt, og manifestert disse i den ekle figuren Violetta Hansen (Marte Isaksen).

“Et slags metashow”

Anmelder

Som studenter kjenner man seg igjen dårlig kontraktsetikkette, man kjenner seg igjen i tvilsomme leieforhold og man kjenner seg igjen i total maktesløshet man kan møte som fattig student – som trenger et hjem – i møte med Hansen. Og selv om dette er den overhengende historien, formidler forestillingen fint det å befinne seg i en kvartlivskrise; vi får se et samlivsbrudd, vi får se et dødsfall, en slags alvorlig depresjon som åpenbart ikke ble behandlet og vi får se søken etter sin egen identitet og seksualitet, og det er både rørende, sjarmerende og morsomt. 

Forestillingen presenterer oss for flere musikalske innslag som virkelig gir et løft, det eneste som er synd er at det er vanskelig å høre hva studentene synger da bandet spiller høyere lyd enn stemmene deres. Men la det ikke være tvil, skuespillerne har langt over snittet bra stemme, og treffer tone etter tone etter tone. At man ikke nødvendigvis hører hva de sier går fint, for man ler fortsatt etter sist vits som henger igjen. 

Forestillingen har videre en del overraskende og nødvendige elementer – som deres eget filminnspill – et slags metashow, noe som gjør forestillingen dynamisk og opprettholder oppmerksomhet, men som får anmelderne til å lure på om dette er en revy, et teater eller en musikal. For det er vi ikke helt sikker på enda. Skulle vi klappe underveis? Kanskje, for skuespillerne henvender seg mye til publikum, det bare virker ikke som om publikum helt skjønner konseptet. Til tross for lite innlevelse fra publikum, lever skuespillerne seg godt inn i sine roller og formidler sine karakterer på en fin måte. 

Vi ruller terningen til fem! 

Publisert på: 
03/10/2018 - 12:26
Sist endret: 
03/10/2018 - 12:26