Pride Parade og homofili i 2017

Lørdag 11.november gikk 4000 i parade i Tromsø sentrum for feire mangfoldet og gleden ved å skape varme, selv i vinterkulden. Psykologistudent Jørgen Tharaldsteen Halvorsen skriver om homofili anno 2017, og vi deler årets bilder her.

November står for tur. Den første snøen har falt, og mørket spiser mer og mer av dagslyset. I en ellers mørk og kald november, skjer et av de kanskje mest hjertevarme og inkluderende arrangementene i Tromsø - Arctic Pride.

I litt over en uke har vi feiret kjærlighet, mangfold og toleranse. En uke har vært fylt med spennende foredrag, workshops og kulturinnslag, før det hele ble kronet med den etterhvert så tradisjonsrike Pride-paraden gjennom Tromsøs gater. Fest og moro til tross, kampen for skeives rett til å elske hvem de vil har vært lang.

Vi har helt klart tatt store skritt i riktig retning, men vi har enda en vei å gå. På hvilket grunnlag kan jeg uttale meg om dette spør du kanskje? Jeg er nemlig åpent homofil selv. Med et slikt bakteppe, og ikke minst mulighet til å nå ut til mange, ønsker jeg å reflektere litt rundt hvordan det er å være homofil i 2017.

 

“Kampen for skeives rett til å elske hvem de vil har vært lang”

Jørgen Tharladsteen Halvorsen

 

Først, et lite historisk tilbakeblikk: Homofili ble i Norge avkriminalisert i 1972, for deretter å bli fjernet som psykiatrisk diagnose noen år senere. Da psykiatriske diagnoser ikke lever i et vakuum, men i stor grad reflekterer hva storsamfunnet oppfatter som avvikende og sykelig, kan en si at avkriminaliseringen og fjerningen av diagnosen var en seier for de skeive. I 1993 så vi de første, lovlige partnerskapene som ble inngått. Senere kom ekteskapsloven for likekjønnede par, som ble vedtatt i 2009. I år åpnet Den Norske Kirke for at likekjønnede par kunne inngå ekteskap på lik linje med heterofile par i kirken. Rettsvernet til skeive har også blitt langt bedre med årene, hvilket verner oss fra diskriminering, hatkriminalitet og forfølgelse.

Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg oppfatter det å være skeiv, samt hvordan det har vært å komme ut som åpen homofil. Jeg svarer som regel at jeg stort sett har det helt fint, og tro meg, jeg har det oppriktig helt fint! Prosessen med å komme ut som skeiv var nok tung for min del, men igjen har vært heldig med en støttende familie og venner som møtte meg med forståelse og aksept. Dette betyr ikke nødvendigvis at alle er like heldige som meg.

 

“Hva kan samfunnet gjøre for å bedre de skeives levevilkår?”

Jørgen Tharaldsteen Halvorsen

 

I mange grupper i samfunnet, er fortsatt det å være skeiv et tabu. Det være seg innenfor idrett, ulike minoritetsgrupper og religiøse grupper. Mange lever dobbeltliv, hvor de på den ene siden lever ut sin legning i et miljø der det er aksept for dette, for deretter å gå tilbake i ”skapet”, da det i det andre miljøet er for vanskelig å være skeiv. Det er heller ikke til å stikke under en stol at det finnes grupperinger i samfunnet som ikke ønsker skeive overhodet. Bak paroler som ”knus homolobbyen” finner vi ekstremistgrupper som marsjerer i norske gater. Vi skal heller ikke lengre enn til vår nabo i øst, Russland, før vi finner lovgivninger som forbyr spredning av såkalt ”homoseksuell propaganda”. Skeives rettigheter er under press, og er noe vi som samfunn bør, og må, stå opp for!

På tross av å ha gode rammeverk i Norge, synes mange skeive å ikke ha det like bra heller. Forskning knyttet til skeives helse, viser at det er en langt høyere forekomst av psykiske helseplager hos gruppen, og selvmordsraten for skeive er mer en dobbelt så stor, sammenlignet med en heterofile populasjonen. En annen studie utført av Uni Helse fant at 1 av 6 menn ville reist seg fra setet på bussen, dersom de visste at den de satt ved siden av var homofil.

Som kommende psykolog, river det meg i hjertet å høre om disse historiene, som det dessverre er så altfor mange av. Samtidig motiverer det meg i form av det at jeg kanskje kan være den forskjellen mange mennesker trenger for å leve sitt liv fullt ut. Likevel, alle skal ikke bli psykologer, så hva kan samfunnet gjøre for å bedre de skeives levevilkår?

Hadde vi hatt et entydig svar, så hadde vi kanskje allerede gjort det. Det har i den senere tid vært stort fokus på skeive i media, eksempelvis gjennom ”Jævla Homo” på NRK, samt SKAM med Isak og Even. Dette har nok skapt større aksept for å snakke om legning, og den offentlige debatten har fulgt etter. Samtidig kan dette bli noe kortvarige inntrykk som fort glemmes - skal vi endre et samfunn, må vi hele tiden være oppmerksomme og bevisste rundt minoritetene rundt oss, også etter “Jævla Homo”, “Skam” og “Artic Pride Parade”. 

Så min oppfordring til alle, uavhengig av legning, etnisitet, religiøs overbevisning eller gruppetilhørighet; respekter hverandre! Det er så altfor lett å peke på hvordan vi er ulike hverandre, og hva som er feil med ”de andre”.

Avslutningsvis passer det seg med et godt sitat fra SKAM; Frykt sprer seg - men det gjør heldigvis også kjærlighet!

Jørgen, psykologstudent
På vegne av ”Psykologistudenter Uten Grenser - Tromsø” 

Publisert på: 
13/11/2017 - 08:00
Sist endret: 
12/11/2017 - 22:18