Jonas Bertelsen Apeland, daglig leder på Studenthuset City Scene. Foto: Konstanse Karlsen

– En student bør være mer enn en produsent av studiepoeng

I et innlegg i Midnattsolposten melder parlamentsleder Daniel Masvik Hansen at SHoT-undersøkelsen for 2018 viser at ensomheten blant studenter ikke har blitt særlig mindre. Det er dessverre ikke overraskende. 

Studenter har mindre tid til å få bukt med egen ensomhet gjennom en utvikling der dårlig studiefinansiering og sosialt press fører til at store deler av hverdagen til en student består av å være arbeidstaker og å jobbe med studiene. Den øvrige delen av å være student forvitrer stadig mer gjennom harde prioriteringer. 

“Jeg opplevd at stadig færre ildsjeler har tid til å holde liv i studentorganisasjoner”

Jonas Bertelsen Apeland

Gjennom flere år som del av studenthus både i Tromsø og Alta har jeg opplevd at stadig færre ildsjeler har tid til å holde liv i studentorganisasjoner eller ha frivillige lederverv som krever mange timers arbeid. For mange er det også utfordrende å ha tid til å være frivillig. Dette er en trussel både mot mangfoldet av studentorganisasjoner og utbredelsen av studentvelferd, og derunder god studenthelse.

Når antallet vitale studentorganisasjoner reduseres, reduseres også muligheten for at studenter finner sin gjeng som de kan ha tilhørighet i. Fadderukene er enormt viktige for at folk skal bli kjent med sine medstudenter, men havner man først utenom her er det, ifølge SHoT 2018, stor risiko for å slite sosialt senere i studietiden. Linjeforeningene bøter på noe av denne utfordringen, men i likhet med andre studentorganisasjoner er de sterkt avhengig av ildsjeler, og det blir stadig færre som prioriterer å være nettopp det. 

Fadderuka er ikke nok

Jeg brukte mye av studietiden på å være frivillig på studenthuset, i linjeforeningen og til dels i studentpolitikken. En ting kan jeg si med sikkerhet; noen karakterer på vitnemålet mitt er dårlige enn de kunne ha vært fordi jeg prioriterte frivillig arbeid. Det er en prioritering jeg kommer til å være evig glad for. Fadderuka ga meg to svært gode venner, og mange bekjente medstudenter på Statsvitenskap.

Av ca. 45 som startet på studiet, var det færre enn 10 som var igjen når siste semester på bacheloren skulle gjennomføres. Fadderukene er vesentlige, men de er ikke tilstrekkelige for at alle studenter skal få etablert sosiale nettverk som kan forebygge ensomhet. Gjennom å være engasjert på Studenthuset fikk jeg og mange med meg et godt sosialt nettverk uavhengig av studieretning, og vi bidro til at alle som var frivillige fikk en plass å ha tilhørighet. 

Bygg opp studentorganisasjonene

Det er etter min mening like viktig å legge midler i å forebygge ensomhet blant studenter, som det er å ha et støtteapparat innenfor studenthelse som kan bistå de som opplever ensomhet. En målrettet satsing på å ruste studentorganisasjoner og studenthusene til å holde på ildsjelene, engasjerte medlemmer og frivillige vil kunne bøte på enda mer ensomhet enn de gjør i dag.  Å sluse mer økonomiske midler til å gjøre det forsvarlig for studenter å prioritere frivillig studentvelferd er et tiltak jeg har stor tro på. Ikke fordi penger løser alt, men fordi det etter 8 år innenfor studentvelferd har blitt åpenbart for meg at det ikke er viljen til å være frivillig eller bidra som mangler hos studenter, men muligheten.

En sideeffekt av generasjon perfekt er at man i jakten på at alt skal bli optimalt i fremtiden ikke har tid til å gjøre noe i nåtiden. Studenter i dag skal ikke bare få gode karakterer, de skal også spare til BSU, ha internships, begynne pensjonsparing og gjerne få relevant jobb lenge før de er ferdige med utdanningen. På toppen av dette bør de også ha kjøpt egen bolig. Alt dette er selvsagt optimalt på mange vis, men blir man lykkelig av det? 

Å ha tid og råd er mange studenters største utfordring. Deres fremste prioritering er som regel studiet, og dernest kommer deltidsjobben de er avhengig av. Etter det igjen kommer sosialt nettverk og fritidsinteresser, om de har tid og råd. Og det er avhengig av at de har fått etablert et godt sosialt nettverk.  SHoT 2018 (og 2014) viser at det er alt for mange som ikke har dette. 

Svekket studentvelferd på UiT

Studenthus og ikke minst studentorganisasjoner er langt på vei den mest optimale måten å nå flest mulig studenter samt gi de et tilbud som kan føre til at de føler tilhørighet. Studenthusene favner bredt med sine tilbud, men ikke så bredt som det er potensiale til og ønske om som følge av for lite frivillige og manglende kontinuitet. På samtlige av UiTs campus er det et underskudd av studentorganisasjoner sammenlignet med potensialet som ligger i antall studenter, og årsaken er at svært få av de potensielle ildsjelene og lederne har tid og råd til å drive med fritidsinteresser utover det å være deltaker. Når så få kan prioritere å organisere og arrangere noe, blir det også få ting å delta på. Bredden og hyppigheten på de sosiale samlingspunktene i studentregi reduseres, og studentvelferden svekkes. 

“En student bør være mer enn en produsent av studiepoeng og en beboer på studenthybel, og det må det legges enda mer til rette for” 

Jonas Bertelsen Apeland

Tiden er inne for å få på plass midler slik at studentene har råd til å være ledere og ildsjeler innenfor studentvelferd. Idealet om at studentaktivitet skal skapes av ren frivillighet må fornyes mot et syn der vesentlig innsats for andres og egen studentvelferd kan godtgjøres i en såpass stor grad at det igjen blir mulig å kunne prioritere nettopp dette. Det koster litt, men både samskipnaden, UiT og samfunnet vil spare på at man klarer å skape et større sosialt studenttilbud som forebygger ensomhet og gir folk tilhørighet til en gruppe. En student bør være mer enn en produsent av studiepoeng og en beboer på studenthybel, og det må det legges enda mer til rette for. 

En oppfordring til Studentparlamentet

I min jobb som daglig leder ved Studenthuset City Scene i Alta møter jeg hvert år rundt 120 frivillige studenter. Mange av disse fremhever at de egentlig ikke har tid til å være frivillige, men de prioriterer det fordi det gir så stor sosial effekt. For mange endrer det livet i en positiv retning, i form av bedre trivsel og psykisk helse, nyttig arbeidserfaring og muligheten til å utfolde fritidsinteresser.

I Alta har vi lyktes ved å skape et visst moment rundt dette og klarer å gjøre studentene oppmerksomme på fordelen av å være med på noe, men stadig færre har tid og råd til å være noe annet enn deltaker over lengre tid. Om utviklingen fortsetter vil det bli stadig færre tilbud til studentene. 

Jeg oppfordrer herved Studentparlamentet til å sette ensomhet på dagsorden i kommende periode og legge til rette for at både studenthus og studentorganisasjoner kan utnytte sitt potensiale som ensomhetsbekjempere. 

 

Av Jonas Bertelsen Apeland
/Daglig leder
Studenthuset City Scene

 

Publisert på: 
24/08/2018 - 17:29
Sist endret: 
24/08/2018 - 17:29