STANDPLASS: Eirik Birkelund Olsen på standplass.

– Man holder livet til hverandre i hendene

Klatring har tradisjonelt vært sett på som en sport for de frie og franke, som ikke lar seg skremme av oppkuttede hender, skitne klær og vonde føtter. En torsdag i juni ble redaktøren av Midnattsolposten tatt med på en syv timers tur, opp 140 meter, for å se hvorfor klatring har blitt en livsstil for så mange. 

Men først, litt historie. Klatring strekker seg tilbake til 1400-tallet. Historikere og forskere mener at det finnes rester etter religiøs klatreaktivitet ved 6500 høydemeter og oppover i Sør-Amerika. Tross dette, tror man at Alpene var fødestedet til klatring slik man kjenner det i dag. Fra slutten av 1800-tallet har man klatret i Norge, da med tau, isøks og vanlige støvler. 

Midnattsolposten har fått sneket seg med klatretalentet Eirik Birkelund Olsen (28) fra Tromsø. Han har klatret i 17 år. Hans klatrekarriere startet da en klassevenninne tok han med i klatrehallen sammen med sin far, en av de kjente klatrerne i nord, Håvard Nesheim, da de unge var 11 år. 

Birkelund Olsen deltok i sitt første norgesmesterskap i en alder av 12, vant nordisk mesterskap i en alder av 13, og deltok på sin første landslagssamling da han var 14. Han deltok i sitt første verdensmesterskap for voksne da han var 16. Han var med landslaget frem til 2012-sesongen, og takket da for seg etter 10 år aktiv klatring på profesjonelt nivå. I tillegg har han vært trener for juniorklatrere, vært klubbutvikler i Norges klatreforbund og styreleder av Tromsø klatreklubb, samt hatt ansvar for den nye klatrehallen som bygges på Templarheimen. En erfaren klatrer, med andre ord. 

Birkelund Olsen er kjent for å spre klatreglede i Norge, og forteller velvillig om hva det er med sporten som driver han:

– Klatring er spesielt, fordi det er en aktivitet du alltid kan mestre på ditt nivå, og nivået kan bestandig tilpasses dine ferdigheter. Det er en fysisk og mental utfordring med stort mestringspotensial uavhengig av nivå, og det er gøy. Et annet aspekt ved klatring er at det er en aktivitet som inneholder nye elementer til enhver tid. Klatring handler ikke om å perfeksjonere en bevegelse, men om å alltid kunne løse nye utfordringer – en form for kontinuerlig problemløsning.  Hvis du utfordrer deg så vil du alltid feile og falle på det du er dårligst på, klatringen “tar deg” på ditt svakeste punkt. Du må arbeide for å bli en allrounder. 

Birkelund Olsen fortsetter: 

– Jeg ble introdusert for klatring som sport, og det å få noe til var drivkraften min i begynnelsen. Det var gøy å mestre, og det var spennende å hele tiden møte nye utfordringer. Jeg har satset, og jeg har hatt folk rundt meg som har satset på meg. Gradvis begynte klatring for meg å handle om å gi noe tilbake. Jeg definerer meg fortsatt som en klatrer selv om jeg nå ikke har klatring som levebrød mer, og jeg vil bruke og jeg har brukt tid på å tilrettelegge for at andre skal kunne oppleve den samme gleden jeg har hatt av klatring, sier en ydmyk Birkelund Olsen. 

“Jeg definerer meg fortsatt som en klatrer selv om jeg nå ikke har klatring som levebrød mer”

Eirik Birkelund Olsen

Kanskje er det derfor han takket ja til å dra med seg en tilfeldig redaktør på klatretur. 

Generasjonsskille

I dag snakker man om klatring á «den gamle skolen» og «den nye generasjonen». Den gamle skolen kjennetegnes av tur-klatring, hvor klatring er en del av turen, hvor det handler om å bestige tinder, fjell og andre høyder som er utilgjengelige for folk flest. Den nye generasjonen klatrere klatrer i større grad for sport og trening.

– Tromsø klatreklubb ble eksempelvis opprettet i 1977, fordi datidens klatrere ville samles omkring aktiviteten sin. Målet deres var å få laget en klatrefører for uteklatring i Tromsø. Inneklatring gjorde sitt inntog på 90-tallet, da det første verdensmesterskapet ble avholdt, og i Tromsø fikk vi bygget vår egen klatrehall. I dag, etter klatring er blitt en organisert sport, ser vi har det er en økning i nivået på hvor «hardt» folk klatrer. Den nye generasjon klatrere begynte typisk å klatre inne, og ikke ute i fjellet. Inne er det mer fokus på progresjon, mestring og konkurranser, sier Birkelund Olsen. 

 

Taulagskontrakten

Klatring er altså en fysisk og mental utfordring. Det er derfor journalisten ikke er helt sikker på hva som venter når Birkelund Olsen kommer springende inn i klatrehallen for en «prep-økt» før han skal ta henne med på tur. Journalisten føler hun skal møte klatreguden. 

Målet vårt er ikke bare å komme oss opp klatreveggen i klatrehallen. Vi skal ut på tur, 140 meter opp, på en multipitch-rute, altså en rute som går over flere taulengder. Mellomtinden på Kvaløya er destinasjonen.

– Det er ikke noe å være redd for, altså, prøver Birkelund Olsen å forsikre den lettere nervøse journalisten om. 

Journalisten har på forhånd prøvd seg på å skryte litt av egne klatreferdigheter, men spiser etter cirka fem minutter ordene sine da hun tar sitt første fall i veggen. Birkelund Olsen forteller at han etter noen få minutter har vurdert ferdig journalisten. Resten av økta var bare for gøy. Og litt alvor. 

“Vi skal komme oss opp og lykkes sammen, vi kan mislykkes sammen, og vi kan oppleve ulykker sammen. Da er det kjekt å bli litt kjent i forkant”

Eirik Birkelund Olsen

– Formålet er jo egentlig å bli kjent. Vi skal knyte oss inn i samme tau og vi skal være et taulag. Da inngår vi en taulagskontrakt. Når den er inngått deler vi samme skjebne. Vi skal komme oss opp og lykkes sammen, vi kan mislykkes sammen, og vi kan oppleve ulykker sammen. Da er det kjekt å bli litt kjent i forkant, og at vi er fortrolige med risikoen. Også ville jeg vurdere ferdighetene litt. Jeg ser på det som min oppgave at du får en god opplevelse, sier Birkelund Olsen. 

Etter to timer klatring inne, konkluderer Birkelund Olsen med at journalisten er skikket til å være med ut på tur, når Birkelund Olsen på en pedagogisk måte viser hvordan man lager en standplass. Og her begynner det å bli spennende. 

– Mine premiss for turen er at dersom du skader deg, vet jeg hva jeg skal gjøre, og jeg kan ta vare på deg. Dersom jeg skader meg, har vi et problem, sier Birkelund Olsen.

Han forklarer at klatring har et risikoaspekt, og trekker en sammenligning til å kjøre bil: 

– Dersom man vet hva man gjør er det egentlig lite som kan gå galt. Utstyret svikter ikke, det er vanligvis menneskelige feil som fører til ulykker. Konsentrasjonen vår, vurderingene våre og valgene vi tar. I Norge har vi ikke hatt dødsulykker ved innendørsklatring, men vi har hatt alvorlige ulykker hvor folk faller i bakken. Derfor har vi kameratsjekk. Vi putter livene våre i hverandres hender, bokstavelig talt. Det er et gjensidig tillit- og ansvarsforhold som er fint. Jeg tror det er veldig bra at barn og ungdom kan lære å ta ansvar for andre i trygge omgivelser, kanskje spesielt slik samfunnet utvikler seg. Klatring er et sted hvor man skal ta ansvar for hverandre og stole på hverandre, sier Birkelund Olsen. 

Anmarsj til Mellomtiden


Journalist ved innsteget.

Vi ankommer destinasjonen etter en time med svetting opp en bratt og lang anmarsj. Journalisten prøver fortvilt å holde oppe et inntrykk av å ikke være totalt ute av form, der hun sliter seg opp bakke etter bakke etter bakke etter bakke, med tau á 6 kilo på ryggen, og en termo-kopp med kaffe i handen. 

Birkelund Olsen går først, og leder an i et heller pedagogisk tempo mens han sier «det gjør ikke noe om man går fort eller sakte, så lenge man går fremover, det lærte jeg av de gamle klatrerne». Journalisten velger å le nervøst, mens svetten har begynt å samle seg i nakken. Vi går videre, pulsen er til å fysisk kjenne på, og journalisten lurer på om pulsen vises fra utsiden av kroppen. Birkelund Olsen skjønner nok at han har et betydelig fysisk overtak. «Skal jeg ta det andre tauet?» spør Birkelund Olsen i en mild tone. Journalisten hveser «nei», og sier at dette klarer hun. Null problem. Hun angrer. Birkelund Olsen insisterer på å i det minste få bære kaffekoppen til journalisten de siste meterne opp mens journalisten prøver snike til seg pauser i unnskyldning; «fin utsikt!». Birkelund Olsen har etablert seg som en gentleman i fjellet, der han tusler opp med kaffen til journalisten. 

Innsteget

Vi ankommer innsteget, altså plassen man begynner å klatre fra. Med lett motvillighet går sko og sokker av, ytterjakker pakkes i sekken, mat slukes kjapt og plutselig etter det som virker som kanskje to og et halvt minutt er Birkelund Olsen klar til å klatre. 

– Min oppgave her er å ha kontroll, disponere tiden og passe på progresjonen, sier Birkelund Olsen uten tegn til å være fysisk påvirket av å ha gått opp en bratt anmarsj. 

Journalisten velger å ikke kommentere det, men lydhør gjøre slik hun har øvd på. Knyter seg inn i tauet, finner frem brems og karabiner, og står klar til å sikre. Nå er taulaget begynt, og Birkelund Olsen og journalisten deler fra dette øyeblikket en felles skjebne. 

Birkelund Olsen forsvinner raskt opp på led, altså sikrer han seg selv i fjellsiden etter hvert som han klatrer opp med naturlige sikringer. Plutselig står journalisten igjen alene. Det er det magiske med klatring. Du jobber mye alene, selv om du går sammen med noen i et taulag. Siden et taulag betyr at en klatrer og den andre sikrer befinner man seg på ulike plasser i fjellet, altså er du fysisk alene – bare knytt sammen til en annen gjennom et tau. Du får tid til å tenke selv, finne løsninger på problemer, kjenne roen, høre vinden suse forbi. Trodde journalisten.


Birkelund Olsen på tur oppover. 

Det tar ikke mer enn femten minutter før Birkelund Olsen roper «STANDPLASS!». Et signalord om at han nå er selvsikret, og at den andre i taulaget, altså journalisten, nå kan begynne å klatre opp for å ta med sikringene som den første klatreren har satt i fjellet. «Pokker det gikk fort», tenker journalisten, og kjapper seg for å gjøre klar til å selv begynne å klatre. 

«KLATRER» brøler hun tilbake, akkurat slik de har øvd på, og håper Birkelund Olsen hører henne 60 meter opp fjellsiden. Der var vi i gang. 

Journalisten klatrer oppover. Tenker at dette må funke greit, for ruta skal være relativt lett å klatre. Journalisten prøver å unngå å tenke på at dette bare er begynnelsen på 140 meter opp til toppen. Prøver å unngå å tenke på at om hun blir sliten nå, kommer de resterende taulengdene til å bli harde. Hun klatrer. De første ti-femten meterne går fint. Så kommer det første vanskelige partiet. 

Tauet går under en hylle, Birkelund Olsen har lagt igjen en naturlig sikring der, midt under hylla. Journalisten skjønner at hun må inn under hylla for å få den ut og med seg. Hun knør og kraumer, men får dratt sikringa med og festet den på selen sin. Kommer seg ut fra under hylla, armene verker, og der åpenbarer det andre vanskelige partiet seg. 

Veggen går rett opp, bare avbrutt av et riss som strekker seg langs veggen opp. «Ingen plasser for hender eller føtter her, eller mennesker», tenker hun og lurer på hvordan Birkelund Olsen kom seg forbi. 

– Ta tak med begge armer, legg deg på siden og gå opp sidelengs. Det kalles layback, roper Birkelund Olsen, en eller annen plass oppe i fjellet. 

Hun prøver, legger seg motvillig i horisontal stilling på en rett vegg, løfter bena, kjenner at de to nummer for små skoene trykker på alle tær mot steinsiden, og hun går opp. Det funker, og journalisten ankommer standplass. De første 60 meterne er fordøyd. 


Journalist har nettopp kommet til første standplass.

Henger på standplass

Birkelund Olsen og journalisten møtes på en liten hylle kalt for standplass. Her er det verken plass til mennesker, sekker, tau eller noe, men likevel, tross naturlovene, står vi og henger der i en installasjon av karabiner, tau og slynger som Birkelund Olsen har festet på fire punkter i fjellsiden. Vi henger bokstavelig talt der. Birkelund Olsen ser fornøyd ut. Journalisten tør ikke annet enn å være fornøyd hun også. Birkelund Olsen klatrer videre etter noen velvalgte ord til motivasjon videre. Vi har tross alt to taulengder igjen.  

Journalisten kaver seg opp, kjenner at armene ikke er helt på lag, men i ren viljestyrke kommer hun seg opp, til en ny fjellhylle Birkelund Olsen kaller lunch-hylle. Der hadde vi plass til å gå rundt, spise litt og slappe av. Slik som klatrere gjør når de har kommet seg opp. Journalisten var mer interessert i å få av seg skoene. 

For sko er et eget kapittel når det kommer til klatring. De fleste nybegynnere får høre av andre semi-nybegynnere at skoene skal være så små som mulig. Dette for å få godt fot-grep når man klatrer på strukturer som er så små, at man egentlig ikke skal klatre på det. Vi snakker millimeter. Birkelund Olsen avliver myten om småsko hardt. 

– Det er en halvsann myte fra starten av sportklatringen. Ja, man får fotfeste på disse ubegripelige små strukturene, men du mister fleksibilitet, får vondt, og er definitivt ikke verdt det med mindre du klatrer på proffnivå forklarer Birkelund Olsen. Jeg klatrer eksempelvis ruter innendørs som er gradert til 8 i crocks, og før man klatrer grad 9 er det ikke så viktig hvilke sko man har, sier Birkelund Olsen med et smil. 

Noe journalisten definitivt ikke gjør. Journalisten smiler og takker for tipset, mens fotbladene og alle ti tær gråter innvendig. 

Rusa på livet

Vi har klatret 120 meter, og gjør oss klar for de siste 20 meterne til toppen. Vi kommer oss opp til toppen. Birkelund Olsen jakter på en bok for å skrive navnene våre i. Journalisten, rusa på livet og høyden, jakter på gode utsiktsposter for et bilde. Mens Birkelund Olsen leter nede i en varde etter en bok for å forevige øyeblikket, går det sakte opp for journalisten at fjellskoene hennes, de som hun gikk anmarsjen i, ligger nede på den nederste standplassen. Dagens første dårlige beslutning er herved et faktum. 


Birkelund Olsen på toppen.

I en blanding av klatring ned, aking på rumpa og noen vonde fottak krabber journalisten ned, mens Birkelund Olsen tar høflige pauser underveis og passer på at følget henger med. Han skifter mellom å være stille for å la journalisten konsentrere seg om å gå, eller snakke om saker som distraherer journalisten fra smertehelvetet som foregår under knehøyde. 

Vi ankommer den første standplassen med god margin. Journalisten river av seg klatreskoene og vi gjør oss klar til å gå tilbake til bilen. Kaffen er kald, regnet har sneket seg frem og redaktøren er fornøyd. Birkelund Olsen ser fornøyd ut, etter det som kanskje kan betraktes som en lett mosjonist-tur for ham. 

Klatreånden

Det gikk. Mestringsfølelsen kom. Det første journalisten gjør når hun kommer hjem er å ringe sine klatrevenner i ren eufori for å fortelle at hun har toppa sin første multipitch. Klatreånden har tatt henne.

– Klatring er en allsidig sport. Visste du at vi har pensjonister som har startet med klatring i Tromsø, fordi de syntes språkkurs var for kjedelig? I klubben har vi alt fra småbarn til pensjonister, og det som er spesielt er at vi ser at klatrere ikke forsvinner i ungdomsårene slik man ofte ser i andre idretter. Klatringen kommer tilbake i ulike faser av livet, enten som sport, som tur, som en aktivitet med barna sine eller som idrettsengasjement. Og selv om det kan virke skummelt å komme inn i klatrermiljøet, er min sterkeste anbefaling å bare tørre å gå bort og si hei. Du vil bli tatt vare på. Vi er i en tid hvor klatring virkelig vokser som sport, vi bygger anlegg og klatring er OL-gren i 2020. Klatring gir deg mulighet til å holde deg i form, knytte sterke bånd til de du klatrer med og drar på tur med. Man holder livet til hverandre i hendene, det betyr noe, avslutter Birkelund Olsen. 

 

 

 
 
 
Publisert på: 
18/08/2018 - 13:11
Sist endret: 
21/08/2018 - 23:03