Midnattsolposten har eksistert siden 2017, men universitet har en lag tradisjon som strekker seg tilbake til 60-tallet med studentavis. Foto: Christian Skarpnes.

Uavhengig presse er ikke gratis

Vi gir et svar på kritikken fra Erlend Risvand Mo leder i Tromsøstudentenes Idrettslag (TSI).

Midnattsolposten skal alltid være kritiske til den jobben vi gjør og om vi gjør den godt nok. Vi legger ikke skjul på at vi har utfordringer, akkurat som alle andre studentorganisasjoner og mediehus. Likevel er vi i en særstilling på flere måter. Avisa har nå eksistert som Midnattsolposten kun siden 2017. Fra da har vi bygget opp en avis helt fra bunnen av. De fleste andre studentmedier har eksistert i mange tiår med gode strukturer og rutiner. Dette tar tid å bygge opp. De fleste organisasjoner trenger ti år før de har et stabilt grunnlag. 

Universitas har hatt stabil drift mer eller mindre siden 1946. Når vi trekker de frem er det ikke for å si at vi leverer på samme måte som de, heller å gi en målestokk på hva en kan forvente seg av en avis med et veldig annerledes utgangspunkt. Hvis Risvand Mo ønsker seg en bedre avis så må han gi oss ro til å utvikle oss og legge denne debatten død en gang for alle.

Noe av det vi har gjort det siste året er akkurat det Risvand Mo etterlyser. Vi har hatt PR-kampanjer, åpne redaksjonsmøter og prøvd å engasjere folk fra andre studentorganisasjoner til å skrive leserinnlegg og å bidra til redaksjonen med nyheter. Problemet er at det er vanskelig å engasjere folk, fordi journalistikk er hardt arbeid som blir godt betalt andre plasser. 

Det som òg er hardt arbeid er det å ha ansvar for 1700 medlemmer. Som Risvand Mo påpeker er det mye større enn bare en hobby og det er helt sant. Meningen var aldri å underspille det harde arbeidet Risvand Mo og alle de som sitter både i hovedstyret og i styrene til undergruppene gjør hver dag for at vi studenter skal ha det bra. Vi har ikke sagt at det arbeidet som legges ned for å organisere idretten ikke burde lønnes. Poenget var å påpeke at det å delta på et fotball-lag er noe kun de aller færreste får betalt for. Å være del av en redaksjon er noe de aller fleste får betalt for. Til og med i Jus’t – tidsskriftet for jusstudentene ved UiT – får redaktør og skribenter honorar. På tross av dette får likevel ingen av skribentene eller styremedlemmene i avisa en krone.  

Når Risvand Mo, på vegne av TSI, vil inn å detaljstyre budsjettet til en organisasjon han aldri har vært en del av blir debatten vanskelig, fordi de forstår ikke hva som kreves for å holde en avis i live. Det er et falskt skille å prøve å oppstille debatten som om lønn og å ha studentavis ikke er avhengig av hverandre. Skal vi ha studentavis må vi også betale for det.

Videre vil Risvand Mo vite om «parlamentet noen krav til hva som skal leveres av innhold, artikler, publisitet og synliggjøring av avisen?». Igjen vil Rosvand Mo, som aldri har vært en del av Midnattsolposten, detaljstyre avisen. Det er ikke opp til noen andre enn Midnattsolposten selv hvordan vi skal driftes. Det er grunnleggende for vår uavhengighet. Det virker som fordi vi er studenter at vi skal stilles lavere krav til oss selv enn hva man gjør ellers i samfunnet. Vi ville vel aldri akseptert at Stortinget skulle satt krav til hvordan VG skal styres? I hvert fall ikke Norges idrettsforbund. 

Lønn og arbeidsforhold er en debatt som hører til internt i avisa. Det som er klart er at hvis vi studenter ikke er villig til å betale for avisa får vi den ikke.